Studentar med barn

Studentar med barn kan ha behov for tilrettelegging. Alt etter korleis høva er i det einskilde tilfellet har utdanningsinstitusjonen plikt til å legge til rette.

Den generelle tilrettelegginsplikta

Den generelle plikta utdanningsinstiutsjonane har til å leggje til rette for studentane følgjer av universitets- og høgskulelova § 4-3 (5). Plikta gjeld overfor studentar med “særskilte behov” og tilrettelegginga skal skje utan redusjon av den faglege kvaliteten.

Universitets- og høyskoleloven § 4-3 (5)
Institusjonen skal, så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige krav som stilles ved det enkelte studium.

Diskrimineringsforbod

Særskilte behov vil mellom anna seie behov som er nemnt i anna lovverk. For studentar med barn kan, og skal, ein sjå til likestillings- og diskrimineringslova § 6 første ledd, første setning, om forbodet mot diskriminering på grunn av omsorgsoppgåver.

Likestillings- og diskrimineringslova § 6 Forbud mot å diskriminere
Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.

Forbudet omfatter diskriminering på grunn av eksisterende, antatte, tidligere eller fremtidige forhold som nevnt i første ledd.

Forbudet gjelder også hvis en person blir diskriminert på grunn av sin tilknytning til en annen person, og diskrimineringen skjer på grunn av forhold som nevnt i første ledd.

Med diskriminering menes direkte eller indirekte forskjellsbehandling etter §§ 7 og 8 som ikke er lovlig etter §§ 9, 10 eller 11.

Barne- og likestillingsdepartementet har i forarbeidene til lova redegjort grundig for kva som blir meint med omsorgsoppgåver. Det er her trekt opp eit skilje mellom nærståande og andre, og alderen på barnet. Alle små born er pleietrengane og det er forbudt å diskriminere personar som har omsorg for små barn. Når barnet blir eldre vil omsorgsbehovet endre seg. At det ikkje er trekt ei klar grense mellom små og store barn og at det ikkje er snakk om spedbarn gjer at ein må vurdere høva særskilt i kvar einskild sak.

Prop.81 L (2016-2017), s. 312
«Omsorgsoppgaver» innføres som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag, og skal ikke lenger defineres som kjønnsdiskriminering. Dette er kun ment som en tydeliggjøring av diskrimineringsvernet, og er ikke ment som en endring av gjeldende rett. Diskrimineringsgrunnlaget omfatter omsorgsoppgaver for nærstående. Det betyr at omsorgsoppgavene må være knyttet til personer i vedkommendes nære familie. Omsorg for andres barn, venner, naboer, nevøer, nieser, tanter og onkler faller ikke inn under vernet. Derimot omfattes omsorg for fosterbarn.

Omsorg for små barn omfattes av vernet. Når det gjelder omsorg for større barn og foreldre, vil også slike omsorgsoppgaver etter omstendighetene kunne dekkes av vernet. Det samme gjelder omsorg for en pleietrengende samboer, ektefelle og partner. Hvorvidt omsorg for større barn, foreldre, samboer, ektefelle og partner skal omfattes av vernet, skal bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det avgjørende er at den det ytes omsorg for er omsorgstrengende, typisk på grunn av sykdom eller funksjonsnedsettelse, og at den som mener seg diskriminert har et ansvar for eller faktisk gir pleie og omsorg til denne personen. Om diskrimineringsforbudets rekkevidde i saker som gjelder diskriminering på grunn av omsorgsoppgaver, se kapittel 11.9.2.

Dei minste barna, spedbarn, har eit heilt klart behov for omsorg og institusjonene skal så langt det lar seg gjera legge til rette for at mor eller far kan yte omsorg når det er nødvendig. Korleis tilrettelegginga skal gjennomførast vil vere opp til institusjonen men det er lagt nokre føresegn. Til dømes har departementet uttalt noko om tilrettlegging av arbeidstid i arbeidsforhold som gjeld etter dei generelle føresegna i likestillings- og diskrimineringslova. Slike føresegn vil gjelde likt, så langt det let seg gjere, for universitet og høgskular.

Prop.81 L (2016-2017), s. 93
Diskrimineringsforbudet utløser til en viss grad også tilretteleggingsplikter, fordi diskrimineringsforbudet i § 6 også rammer unnlatelser. Dette innebærer at for eksempel arbeidsgivere i en viss utstrekning vil ha en plikt til å tilrettelegge for omsorgsoppgaver for å hindre at arbeidstakeren stilles dårligere enn andre, for eksempel ved fritak fra overtidsarbeid eller tilrettelegging av arbeidstiden. (…)

Aktivitetsplikt

Den som har plikt til å yte tilrettelegging har plikt til å gjere det i det einskilde tilfellet. For eksempel vil det ikkje vere mogleg å handheve ein regel om oppmøte til undervisning utan at det er gjort ein konkret vurdering av høva institusjonen har til å legje til rette for studenten. Forbodet mot indirekte diskriminering stadfestar at institusjonen har ei aktivitetsplikt når det gjeld tilrettelegging for personar som er omfatta av definisjonen i likestillings- og diskrimineringslova § 6 første ledd.

Forbodet mot indirekte diskriminering fører til at alle nøytrale høve må vurderast konkret i høve til behovet den einskilde studenten som treng tilrettelegging har.

Likestillings- og diskrimineringslova § 8 Indirekte forskjellsbehandling
Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd.

Plikt til å rettleiie og tilby tilrettelegging

Utdanningsinstitusjonane har som farvaltningsorgan plikt til å rettleie studentane slik at dei har moglegheit til å ivareta sin eigen tarv. Kor langt rettleiingsplikta strekk seg vil variere frå ein sak til ein annan. Likestillings- og diskrimineringsnemnda (LDN) kom i ein sak frå 2006 frem til at Univeristetet i Stavanger hadde brutt likestillingslova ved ikkje sjølv å tilby tilrettlegging til ein student som var gravid. Om ein ser plikta til å legge til rette slik den er tolka av LDN i samanheng med føresegna i forvaltningslova om rettleiingsplikt er det i alle høve klart at institusjonen har plikt til aktivt å informere studentar med tilretteleggingsbehov om kva moglegheiter dei har til å få slik tilrettelegging.

Plikta til å gi rettleiing treng ikkje strekke seg lenger enn til å vise studenten til ein stad der studenten finn informasjon om korleis ein kan søkje om tilrettelegging og kven ein kan spørje om hjelp. Samstundes er det klart at rettleiingsplikta ikke er oppfylt dersom ein tilsett som har ansvar for undervisning eller anna oppfølging av studenten ikkje forsikrar seg om at studenten har fått slik rettleiing.

Forvaltningsloven § 11.(veiledningsplikt).​
Forvaltningsorganene​ har innenfor sitt sakområde en alminnelig veiledningsplikt.​ Formålet med veiledningen skal være å gi parter​ og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet.

Forvaltningsorganer som behandler saker med en eller flere private parter,​ skal av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning. Etter forespørsel fra en part og ellers når sakens art eller partens forhold gir grunn til det, skal forvaltningsorganet gi veiledning om:

  1. gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på vedkommende sakområde, og
  2. regler for saksbehandlingen, særlig om parters rettigheter og plikter etter forvaltningsloven.

Om mulig bør forvaltningsorganet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet.

Uavhengig av om sak pågår, plikter forvaltningsorganet innen sitt sakområde å gi veiledning som nevnt i annet ledd til en person som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham.​

Dersom noen henvender seg til urette myndighet, skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til rett organ. Inneholder en henvendelse til et forvaltningsorgan feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette. Organet bør samtidig gi frist til å rette opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres.

Kongen​ kan gi nærmere bestemmelse om utstrekningen av veiledningsplikten og om den måten veiledningen skal ytes på.

Meir om tilrettelegging

Du kan lese meir om tilrettelegging for studentar på desse sidene:

Høgskulen på Vestlandet

Universell